Vet ikke om det er tilfeldig, men akkurat nå finner jeg kjempemasse jeg godt kunne tenke meg å jobbe med.
Så da må alle superlativkluter til og janteloven begraves - en heller vrien oppgave for en beskjeden nordmann. Å skrive søknader krever en god dose kunst, kløkt og selvtillit. Om man blir innkalt til intervju eller faktisk får jobben der i mot, føles ut som er rein og skjær flaks.
Om man treffer leseren er så tilfeldig at man nesten burde få sende inn to versjoner. "Du må skrive mer personlig! Gi mer av deg selv!" "Nei, her er du alt for uformell. Du må vise at du er profesjonell og evner å trekke frem det viktigste."
?
Å være jobbsøker er i tillegg en veldig sårbar prosess/tilstand. Å få avslag, på avslag på presentasjoner av deg selv er ikke bare greit. Disse presentasjonene har du i tillegg lagt både sjel, tid og penger (for tid= penger) i. Man må passe på å holde seg i form (i tilfelle jobbintervju), tenke på å omstrukturere garderoben og svare hvert ring fra ukjent nummer uten mye musikk i bakgrunn og på en profesjonell men hyggelig tone. Mange av stillingene har du psykisk begynt i og du har både innredet kontoret og planlagt hva første lønningen skal brukes til...
Jeg har heldigvis flere nære venner som er i samme situasjon, som jeg kan konspirere med, utveksle søknader med og både syte og glede meg med.
Som Ida sier: Du skal være glad du hvertfall har Lånekassa!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar